I begynnelsen av mars var jeg på en fantastisk tur med seilbåten Shalom langs kysten av Madagaskar nord for Mahajanga. Det var utrolig spennende å få være med å se hvordan Shalom sitt arbeid utføres i praksis og selv få være med å ta litt del i arbeidet. Vi fikk være med på en 12-dagers tur der vi besøkte to landsbyer; Ampasipitily og Ambalahonko. Der besøkte vi skoler og kirker startet av Shalom samtidig som “grønne hager” ble dyrket; urter og grønnsaker som skal selges og gi inntekt til skolene. Vi hadde ansvar for barneopplegget med leker, sang og litt undervisning, noe som var veldig gøy.
Det er utrolig store kontraster og vanskelig å forklare hvor forskjellig folk lever her fra hjemme. Mange har aldri vært utenfor sin egen landsby. Folk lever fra dag til dag og fra hånd til munn og ser ut til å jobbe fra morgen til kveld. Mennene med å fiske, kvinnene med husarbeid og barneoppdragelse. Mange er feilernærte av bare å spise fisk og ris. Barna får tidlig ansvar. Fem-åringer kjører store oksekjerrer alene og giftemål inngås i 16 års-alderen. Dersom mannen har råd til å betale brudepris kan han gjerne ha flere koner. Det var fint å se hvordan de som jobbet i Shalom tok seg tid til å snakke med folk, spørre dem hvordan de har det og hva de trenger.
Turen med Shalom-båten gav oss også flotte naturopplevelser. Det var en en opplevelse å få seile langs kysten og bare være på sjøen. Turen startet tirsdag natt og tok oss to dager å komme til den første landsbyen Ampasipitily. Å sove på dekk under en fantastisk stjernehimmel med vind i seilene og vann som glitrer av morild er ikke noe jeg gjør hver dag. Vi var i den første landsbyen i tre dager, før vi satte kursen sørover igjen. Noen av oss bestemte oss for at vi ville gå i stedet. Det var 26 km som ble tilbakelagt på seks timer i veldig variert terreng. Vi gikk i strandkanten, over rismarker, gjørme og åser med hundrevis av lause okser og vi krysset elver der vannet gikk oss opp til livet pga tidevannet. Mange steder var sjøen farget rød av den jorda som renner ut i havet som følge av at skogen har blitt hugget ned.
Den siste timen gikk vi i mørket. Heldigvis hadde noen tatt med seg lommelykt. Et par ganger var veiviseren vår litt usikker på veien, men da fikk vi villig følge av en innbygger i en av de små landsbyene vi passerte som kunne følge oss et stykke frem til neste sti. På veien fikk vi se et tre med hundrevis av skrikende store flaggermus. De hadde hårete oransje hoder og hang opp ned. Da noen lettet på vingene så vi at spennet var oppimot 70 cm. Fremme i landsbyen var vi ganske skitne. Da vi kom ut til Shalom-båten igjen var vi raske med å hoppe i sjøen for å ta oss et raskt bad. Vi kom oss enda raskere opp igjen da vi plutselig ble fortalt at vi burde ikke bade siden det kunne være hai.
Vi ble i Ambalahonko i tre dager. På dagtid arbeidet vi i landsbyene. Bortsett fra da det regnet. Da arbeider ikke gasserne, men venter på at regnet skal stoppe igjen. Måltidene ble også holdt på båten. De bestod for det meste av ris med tilbehør; “vary sy laoka”, noe som er veldig godt.
Planen hadde vel først vært at vi kanskje skulle være tilbake i Mahajanga i løpet av onsdag eller torsdag. Da vi satte kursen hjemover igjen fikk båten plutselig motorstopp. Da gjenstod det bare å håpe på vind i seilene. Da vinden stilnet innimellom ble vi bare liggende å duppe i sjøen. Sjelden har jeg følt meg så fri og uten noen verdens bekymringer som akkurat da vi lå der og skvulpet på den nesten stille klare blå sjøen og bare ventet. Den siste kvelden på båten fikk jeg være med mannskapet som satt og sang bakerst i båten fra salmeboka mens kokken spilte trommer. En kjempefin avslutning på en fantastisk tur. Lørdag midt på dagen gikk Shalom-båten igjen i havn i Mahajanga. Jeg er så utrolig takknemlig for alt jeg fikk oppleve og se i løpet av disse to ukene. Jeg har fått minner jeg vil huske så lenge jeg lever.
Merethe Andersen
No comments:
Post a Comment