Det var under vårt besøk til Shalom-skolen i Andemaka denne uken, at vi fikk denne meldingen. Jeg kjente med en gang på både motløshet og fortvilelse. 20 av 163 elever har sluttet! Men samtidig kjente jeg også en enorm lyst til å brette opp ermene og ta tak. -Det går ikke an. Her må vi gjøre noe, var min første kommentar.
Hva er så årsaken til at de har måttet slutte? Jo, Hubert! Det er et navn folk flest i Vohipeno-området kan, men navnet gir ikke gode minner. Hubert er navnet på den tropiske stormen som rammet 85 000 mennesker på Øst-Madagaskar i midten av mars, og som førte med seg enorme vannmengder. - Det regnet dag og natt i over en uke, forteller de vi møtte i Vohipeno denne uken. - Vannet stod til midt opp på talerstolen i kirken.
Ødeleggelsene var store, og verst var det at den nysådde risen ble ødelagt. Offentlige rapporter forteller om 36 døde, ca 85 000 hjemløse. Nå er hverdagen som før flommen - for de aller fleste. Men noen må kjenne på sulten og motløsheten i lang tid.
Shalom sine skoler er som andre privatskoler. Barna må betale skolepenger for at lærerne skal få lønn, og betaler de ikke, så må de slutte. Selv om dette er helt avgjørende for at skolene våre i det hele tatt skal kunne eksistere, så kjente vi at det var rett å gjøre et unntak i denne situasjonen. Sammen med lederen for Shalom sitt skolearbeid, Mr Mananjara, bestemte vi oss for å dekke 2/3 av alle ubetalte skolepenger, dersom foreldrene kunne klare 1/3. Jeg foreslo at vi skulle ta hele regningen, men mine gassiske medarbeidere insisterte på at foreldrene måtte betale en aldri så liten egenandel. Vi utfordrer også lærerne på å gjøre sitt ytterste for at barna skulle komme tilbake og for at de skal stå på eksamen ved skoleårets slutt. Her på Madagaskar må man nemlig gå året om igjen, dersom man ikke står på avsluttende prøve.
Husk skolebarna i Andemaka neste gang du ber!
No comments:
Post a Comment